Spontankalling og hverdagstreff!

Slik har det seg altså at sjefen spontant kalte meg Lille Gris. Vi har en god tone heldigvis, det var med humor. Men absolutt ikke uten grunn. For til tross for alle våre vyer, drømmer og forbilledlige eksistenser; det slår sprekker. Og noen ganger er det som om det samler seg opp i en komprimert tidsperiode, det ene uhellet følger etter det andre. Det var det som skjedde med meg. Jeg sølte. Makrell i tomat, blekk, kaffe (kommer tilbake til kaffen).
Dette må vi dele mer av. Alt dette uventede, trøblete tullet som vi møter nå og da og som skaper sprekker i dagene våre. Som gjør oss til klovner i våre egne liv. Det er deilig. Her skal det deles. Og berettes. Om Lille Gris. Og andre smågriser.
Hilsen Lille Gris.

Møtte av alle ting en gris på luftetur i bånd dagen etter at jeg startet denne bloggen. Er det mulig? JA!

Blekk på leppa og en mulig bart

Ute var himmelen blå og sola skinte, det var høst men likevel sommer og denne sommerlige lettheten lå i lufta - i dyna når man våknet, i duggen på bilvinduet, i bilkøen oppover mellom fortsatt grønne jorder og beitende kuer, i det befriende vakre morgenlyset, i skrittene til fotgjengerne og mellom eikene i sykkelhjulene som for forbi, i den høye maisåkeren, i rognebærene og i måkeskrikene og i veggene i gangene, denne sommerlige lettheten fløt som usynlig tynt pastellfarget rispapir  inne på kjøkkenet der vesker og jakker falt på plass i hyller og skap og kaffekopper fyltes over blide morgenhilsninger.

Ferske kaffebønner forvandlet til en rykende varm perfekt nytelse kaffe. Så er det noen regnskapstall vi skal se på. Noe vi må finne ut av. Hm. jeg tar en penn og streker under noen tall. Hm hm hmmm. Tenke tenke. Pennen opp mot munnen, trykker enden på pennen mot overleppa, ubetenksomt tenksom, snurrer den litt rundt mot overleppa, og tenker så det knaker, HMMM... Så kjenner jeg en merkelig smak i munnen. Spiss, fremmed, ubehagelig, og det går et lite sekund før jeg kobler det mot pennen jeg står og trykker mot overleppa, jeg tar den vekk og ser på den, og den er helt svart og våt, svart og våt! Jeg styrter inn på do og skrekkslagen ser jeg meg selv i speilet, nesten hele overleppa og et stykke over er dekket av svart, glinsende vått blekk og jeg kaster meg ned og setter vannet på fullt, skyller og gnir, skyller og gnir, river til meg noe papir og tørker, ser i speilet igjen og må bare hive meg ned og skylle videre, jeg ser helt forferdelig ut! Jeg må hjem, jeg må avspasere, jeg kan ikke være her i dag, hjelp, tenk om det er som en tatovering, hva er det jeg har gjort, skrekk og gru, tenk om det ikke går vekk på mange dager! Jeg ser meg i speilet igjen og puh, det ser mye bedre ut, det meste er borte, men jeg må holde på en stund til for å få alt bort, og deretter ser jeg at både tunga og tennene er blåsvarte og jeg har en jobb å gjøre der også før det meste er borte og jeg iallefall ikke har bart eller svart leppe, litt blåskjær på tennene kan jeg alltids leve med en liten stund, jeg puster lettet ut og senker skuldrene, en ny dag på jobb har begynt og alt er om ikke helt så iallefall nesten, tilbake til der jeg startet, til den deilige kaffen og regnskapet.

Etter et skikkelig oppgjør med pennekoppen selvsagt, både den og et antall grisete penner gikk rett i søpla og ny ren pennekopp rekvirert. 

Og i lys av makrelluhellet et par dager tidligere utbrøt Mettesjefen spontant: Lille gris!

Så - her er jeg. :)

Dag 1 i historien til Lille Gris

Vel vel vel! Kan ikke lenger lukke øynene, men får fortsette det man har startet - nemlig fortellingen om Lille Gris.

Det var en vakker dag, i begynnelsen av uka, i august måned. Det var lunsjpause og maten var akkurat ferdigspist. Knekkebrød og nesten en hel boks makrell i tomat. Ca en fjerdedel var igjen innerst i boksen. Reiste meg og kastet den i søpla, med litt kraft faktisk, som et slags statement i noe jeg ivrig snakket med min kollega Trine om, hva det var husker jeg ikke, men jeg noterte meg at søppelsekken var halvfull, kastet makrellboksen oppi, og snudde meg og gikk mot bordet igjen da jeg ble bakbombet av makrellboksens innhold i det den smalt ned i posen; tomatsausen splashet rett opp igjen og traff meg bakfra! 

Jeg stivnet i bevegelsen og kunne bare ikke tro det som akkurat hadde skjedd! Makrell i håret, på halsen, på armen, på toppen og buksa og på gulvet. Hvordan kunne det skje? Det som tilsynelatende fylte søppelsekken halvveis fra før var bare tynn, vektløs plast, makrellboksen gikk rett i bånn og traff gulvet med et smell, all sausen skvatt rett ut av boksen og opp. Men for et treff! Den kunne jo ha tatt en hvilken som helst retning? Jeg kunne ha tatt en helt annen retning? 

Og for et sammentreff...akkurat denne dagen hadde jeg med meg ekstra bukse og ekstra topp! Jeg sa det til og med høyt før jeg gikk hjemmefra - tar med meg en ekstra bukse i dag jeg, for sikkerhets skyld.  Tenkte nok da først og fremst på varmt/kaldt i en periode med litt omskiftelig temperatur, men du store min. ALDRI pleier jeg å ha med ekstra bukse på jobb! Snakk om perfekt uflaks med perfekt flaks..

Mye bedre å ta lunsjen ute i naturen!

En telefontegning

En rar hund med kanskje litt kaninske trekk oppstod under kveldens telefonsamtale med far i går. Den ble bare værende sånn. Kanskje får den utfolde seg mer på papiret etterhvert. Kanskje en telefontegning med fortsettelse følger? 

Litt rart med en tegning av en hund-kanin når man akkurat har presentert Lille Gris? Gris skal komme. Tålmodighet.
Neste gang skal jeg fortelle om bakgrunnen for denne bloggen. Det blir moro. Følg med. Så skal du se det blir mye å kose seg med her etterhvert. Lille Gris ymter såvidt..: Makrell i tomat... Svart blekk..   Kaffe selvsagt. Kaffe er en vinner i hverdagen, på mange måter. La oss nå ta en hvil og snakkes imorgen. Det blir en fin dag.

Hvem er Lille Gris?

Hvem er Lille Gris? En sølegris? En heldiggris? En kosegris eller et skikkelig natursvin? Et marsvin eller et villsvin eller et forkledd skogstroll? Den søteste marsipangris eller et rynkete vortesvin? Ryktene vil ha det til at Lille Gris har nedarvet skogsluft i lungene og kan lukte trøfler på kilometers avstand, er en mester i bruk av pil og bue og har en fortid som avansert qigongmester. Hun kan temme de villeste hester og har stirret bjørner i senk. Ingen sti er for smal for Lille Gris, hun ser nye eventyr rundt hver sving, og går ikke av veien for en aften i silke eller en soloppgang på elgsafari. Den som ikke har møtt henne enda, skal ikke være for trygg for at hun ikke spretter ned foran deg med et chakiiii! Hva som deretter vil skje, vet ingen. Kanskje seiler dere avgårde til ukjente farvann, eller det blir pilskyting på slettene. Ingen vet hvor Lille Gris dukker opp neste gang. Ingen vet hvordan dagen vil bli. Det kan bli Napoleonskake. I aller høyeste grad.